Jeg har bodd ved en landsvei i hele mitt liv. Nærmere bestemt fylkesveg 332. En grusvei av den gamle sorten, med bakker, svinger og markblomster i veikanten. Pen, men lumsk. I vårløsinga oppstår huller så store at unger som faller nedi risikerer å ikke komme opp før neste telehiv.
Nylig oppsto et slikt hull nedenfor der jeg bor. Selv i grusvei-sammenheng var dette et stort hull - større enn et et barn i skolepliktig alder.
"Ring fylket!", sa en. FYLKET… hvem? Jeg ringte kommunen. Som ga meg telefonnummeret til et asfaltfirma... som satte meg over til avd.veivedlikehold. Der meddelte en
Inga Britt at hun skulle melde saken videre i systemet. Hyggelig dame, men jeg skrudde ikke opp forventningene. Paradoksalt nok er ikke vi grusveifolk bortskjemte med grus.
Men nå hadde i hvert fall
jeg gjort mitt. Ble nabogutten borte, hadde jeg prøvd å forhindre at han lå gjemt i en fylkesvei. Mens jeg satt slik og funderte over hvor mye grus koster og når feriepenger kommer osv, hørte jeg en bil. Bort til gluggen for å sjekke... slik vi grusveifolk gjør... og hva får jeg se? En grusbil. Som stopper. Og der - midt foran øynene på meg - tipper den av et halvt lass med grus. Deretter hopper en levende mann med spade ut av førerhytta. Og mindre enn en halv time etter min telefonhenvendelse, er fylkesveg 332 et gedigent hull mindre.
Takk, Inga Britt! Takk, mann med spade! Og takk, kjære FYLKET - jeg skal aldri mer snakke dritt om deg!
Etiketter: Gleder Meg
