Julenostalgi - I

"I kjøkkenet på Gilje hersket full travelhet med juleslaktningen. Der var en kold trekk fra bislaget, en lukt i luften av muskatblomme, ingefær og nelliker - en duren av hakkeknivene og dumpe dønn og stamp, så gulvet ristet, fra tremorteren, hvor selve Stor-Ola var plasert med hvitt forkle og serviett om hodet.
Øverst ved det lange kjøkkenbord satt Ma med stoppenål og lintråd og sydde rullepølser, mens noen av husmannskjerringene og Thea, hvite som engler, skrapte kjøtt til den fine bolledeig.
Henne ved kjøkkenbenken satt den nylig hjemkomne Thinka med blodige, morderiske armer og stoppet blodpølser over et stort trau. Det gikk med stor ferdighet raskt gjennom pølsehornet, og hun satte pinnen for og vred til den ene mørke, uhyggelige kjempeigle efter den annen, mens deres brødre eller søstre kokte i den veldige gryte, som luene spraket og slo om henne i skorstenen.
Kapteinen var kommet inn i kjøkkenet og stod med en slags fornøyelse og overså slagmarken. Her var mangeslags behagelige utsikter å la tanken sveve over, og smakebiter av de ferdige produkter ble også uavlatelig skikket opp på kontoret til ham for å høre hans formeninger.
”Jeg skal vise dere hvordan dere skal hakke, jenter!” spøkte han og tok knivene fra Torbjørg.Det varte riktignok bare i to, tre minutter, i stedet for at Torbjørg og Aslak måtte stå med linkledet om hodet og hakke den ganske dag. Men seier er nu engang seier, og når kapteinen bakefter gikk inne i stuen og humret innfornøyd, var det ikke uten en liten polisk bitanke på sitt krigspuss. For, ja minsel, verket det ikke i armene efter allikevel, det kjente han. Og han tok seg et par ganger over dem, innen han bandt servietten om halsen og satte seg ved bordet for å la den varme blodpølse med rosiner og smør over, som Thinka kom inn med til ham, vederfares sin rett.
”Litt sennep”, Thinka!”

(Fra "Familien på Gilje"/Jonas Lie)