
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster ...
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Hans Børli (Dagene, 1958)
Dette diktet proklamerte jeg fra trappa på en sånn kommunal hytte ved Helgesjøen i 4. klasse. Sommeravslutning. Jeg har kunnet det utenatt etter den gangen. Forøvrig det eneste foreløpig - som jeg kan.
SvarSlett